Fastklemt
Det har ikke hatt det lett i livet. Stadig måttet holde seg fast for ikke å miste fotfestet. En fot her og en annen i en helt annen retning.Det skal godt gjøres å ikke miste grepet, men røttene klorer seg fast gjennom tøffe snø og isforhold og ofte mens vannet siler ned og kiler stammen iherdig til vårsola steiker intens og lurer frem nye skudd på greinene.
Området er for barskt til at blomstene har funnet veien opp i fjellskrenten. Det er bare litt gress, lyng og mose. Høsten er kommet og vinden har ristet mye av løvet av greinene. Mesteparten av løvet har nok blitt blåst langt avgårde. Treet får nok ikke gjøre godt av at det ligger og råtner og lager ny jord rundt røttene. Så lurer jeg på: har det sendt sine frø langt avgårde? Eller har de blåst rett ned i uren ved siden av sin mor slik at også de små må kjempe like iherdig for å overleve?
Det er ikke alltid lett å forstå hvordan et tre kan finne seg en plass. Noen ganger må de ta til takke under de store trærne, andre ganger på de ytterste, nakne holmer som blir pisket av sjøen, andre ganger i bratte fjellskrenter som her og høyt til fjells med tunge lag av is og snø. Det er utrolig hvordan de holder ut og bøyer unna for å klare de tunge byrdene som de blir utsatt for. Men, de aller fleste holder ut og blir urgamle og flotte. Rene kunstverk som vi finner i naturen. Da er både farger og form noe vi beundrer. Noen trær har nøtter, mens andre har kongler og noen har frø som små propeller som virvler rundt. Som barn var jeg ofte på Ledaal og hentet kastanjenøtter. De har så flott brunfarge og vi laget smykker og annet som vi brukte.
En dag trenger vi ved for å holde varmen. Da kan vi hogge ned noen trær. Andre ganger har sterke vindkast brekt toppen eller rotveltet treet, da er det på tide å rydde opp. Noen ganger finner vi røtter som har ligget lenge og ofte under vann. Disse har fine fasonger. De er perfekte som grunnlag for dekorasjoner. Det er rart hvor mye fint vi kan få fra et tre. Bare gleden av å få nyte synet av trær, sette seg ned på en stubbe, telle årringene og ikke minst kjenne lukten av barken er utrolig sjelebot i hverdagen.
