Har du det bra?
Du hører spørsmålet så ofte at du nesten ikke registrer det. Har du det bra? Jeg har tenkt mye på dette spørsmålet og er ikke så sikker på om alle virkelig ønsker å høre om vi har det bra eller ikke. Samfunnet har blitt litt mer kynisk i det siste. Vi lever i en tid der alt må gå så fort. Det er tidsklemme fra vi står opp og til vi går å legger oss. Det tar tid når noen vil fortelle om de tingene de står oppi. Har vi tid til å avse for å nettopp lytte med hjertet og ikke bare la det gå inn det ene øret og ut det andre.
Tidligere hadde de voksne alltid en eller annen slags frase når de møttes på butikken eller andre steder. Det virket som de var oppriktig opptatt av vedkommende de møtte. Det var sikkert en stund siden sist og så var de klare for å høre og gjerne gi råd og hjelpe så langt det var mulig. Det var ikke bare å gå hjem og google de forskjellige sykdommene en kom borti. Det var godt å ha noen å snakke med og som kanskje hadde noen gamle kjerringråd å by på. Har du tatt tran, spiser du nok og sover du godt? Det ble diskutert opp og ned og i mente.
Nå når en har vært hos legen og fått en diagnose så er det rett hjem for å sjekke nettet. Hva sier andre om dette rundt om i landet? Kan jeg be om nye medisiner, har andre land kommet lenger i sin behandling? Tankene flyr og fingrene løper over tastaturet. Det er så mye forskjellig å lese at man blir mer eller mindre satt ut av alt. Forteller du familie, venner og naboer om diagnosen kan du være trygg på at du får linker tilsendt med gode råd og vink. Alle vil bidra og vise at de bryr seg. Men, er det noen som tar seg en tur og besøker vedkommende?
Det er faktisk det å sitte hjemme alene og tenke på hva som kanskje er galt og hva som kan skje videre som er noe av det tyngste man opplever. Det at noen ikke kommer innom og har tid til å sitte ned sammen med de og lytte til de tankene de gjør seg. Det kan gjøre det vondt verre, bare sitte alene og spekulere. Ofte tar det en tid før en får komme videre for å sjekke nærmere. Etter en uke eller to med meningsløse bekymringer viser det seg kanskje at det ikke var noe likevel. En har bekymret seg og grudd seg uten grunn. Da blir en så lettet at uker med bekymringer, blir borte som dugg for solen. Verre er det om en får den beskjeden som en har grudd seg for. Hvordan takler man det?
Jeg har selv kjent på hvordan det er å være både engstelig og redd mange ganger. For ca 7 år siden merket jeg at noe skjedde med min mann. Det var ørsmå endringer som jeg selv lurte på om jeg virkelig så eller om det var noe jeg innbilte meg. Selv hadde han ikke noe vondt, men merket selv også at det var noe. Etter en tid var vi hos legen og han var usikker på hva det kunne være. Tiden gikk og jeg syntes jeg oppdaget flere grunner til å være bekymret. Legen bestilte tid til MR, men da jeg sjekket ventetid var det snakk om måneder. Jeg bestilte time privat og da samme dag fikk vi beskjed om at min mann hadde uhelbredelig kreft i hjernen. Hadde jeg ikke stolt på intuisjonen min og gått og sjekket, ville det gått enda lenger før vi fikk beskjeden. Vi var heldige og fikk en god periode sammen i denne vonde tiden før det utviklet seg videre. Da var det godt å være sammen om det og vi var heldige som hadde stor familie og venner som virkelig brydde seg og var mye innom på besøk.
Mange har gjerne ikke så stor familie og gode venner til å snakke med. Da kan det være smart å ta kontakt med noen som kan se med andre øyne, fra et annet ståsted. Ofte kan det være godt å snakke med noen som ikke kjenner personen og familieforholdene og dermed vil konsentrere seg om den situasjonen man kommer for å diskutere. Det kan være godt å dele både sorger og gleder, og kanskje mest av alt alle de tankene og følelsene som kommer og tar overhånd og som en ikke alltid finner ut av selv.
Skulle du som leser dette føle deg forbigått og alene og har sykdom, sorg eller andre tanker som ikke vil forsvinne, så vit at jeg er her for deg og det er bare å bestille tid så kan vi sammen se om vi kan få orden på det som plager deg og sammen finne løsning på veien videre. Alle har rett på å få det godt og trives. Jeg vil gjøre mitt beste til at også du vil trives i hverdagen din.
Ønsker alle en nydelig dag og la sol og glede fylle hjertet ditt.
