Likestilling

I går hørte jeg noe på radioen som overrasket meg. Det var om likestilling i dagens samfunn. Tenk at i 2017 er det fremdeles langt å gå før det blir skikkelig likestilling.

Reportasjen omhandlet en kvinnelig fisker som ville satse selv om hun var alene og kvinne. Hun ville få seg egen båt og leve av yrket som fisker. Hun fortalte at det ikke var mangel på kommentarer om hvordan hun skulle klare å få ut linen og hvem som skulle agne linen for henne i tillegg til vedlikehold av båten for å nevne noen. Kommentarene kom i størst grad fra de som ikke var fiskere selv.

Et annet yrke som også fikk gjennomgå var å være kvinnelig bonde/gårdbruker. Valgte en slike yrker, kunne en regne med å få høre mye rart. Ofte sto mannens navn oppført og kvinnen på gården utførte arbeidet. Det er synd at det fremdeles henger i slike gammeldagse forestillinger om at kvinnen ikke kan noe, ikke forstår tekniske løsninger eller at arbeidet er for tungt. Er vi kvinner for opptatt av å fremstille oss som hjelpeløse for at vi ikke gidder å ta et tak eller er det mannen som ikke liker at hans kvinne skal måtte jobbe og bli skitten på hendene?

Yrker innen barnehage og sykepleie var tidligere veldig kvinnedominerte. Nå er det skjedd en stor utvikling og jeg tror at alle er glade for det. Det som undrer meg er hvorfor det er så mye tisking, hvisking og krangling der det er overvekt av kvinnelige arbeidere. Dersom en nyutdannet mannlig kandidat søker på en lederstilling så får han den som regel. Det rare er at det ofte blir mindre krangel på arbeidsplassen når det kommer inn en mannlig leder. Forstå det den som kan.

Når jeg hører at flere misjonsorganisasjoner kanskje ikke får støtte fordi de ikke følger norske lover med hensyn til at kvinner ikke får være med i eldsteråd og hyrderåd virker det som om de har stivnet i kjønnsrollemønsteret. Jeg synes at det er rart at tilstrømningen til disse organisasjonene øker. Vil kvinnen virkelig tilbake til å gå barføtt og lage middag over gruven.

Da jeg vokste opp, var jeg eldst og fikk erfare hvordan det var å være jente. Min bror var 4 år yngre og selvfølgelig for liten til å hjelpe til og for det andre var han gutt. Jeg var med på alt fra oppvask, rydding, matlaging, støvsuging til barnepass. Ikke rart at jeg hang meg på rødstrømpebølgen. Da jeg ble gift, var det ikke lenger noe problem for vi ble enige om hvordan vi ville gjøre det. Han tok for det meste utenfor huset og bilen, mens jeg ordnet inne. I tillegg så hjalp vi hverandre.

Jeg er redd for at det fremdeles er lang vei å gå før en kommer helt i mål. Det vil alltid være noen som tror de vet best og velger å gjøre som de alltid har gjort. Noen er helt sikre på at de tolker gamle skrifter på rette måten og andre forstår ikke at de sårer andre ved måten de gjør ting på. Til og med i idretten er det store forskjeller. Det er langt fra like store sponsorordninger for kvinner som det er for menn. I tillegg blir det fokusert mye mer på mannlig fotball enn kvinnelig for å ta noen eksempler. Dette er heldigvis ikke noe problem for meg som absolutt ikke er noen fan av å følge med på det.

Selv om Norge har en vei å gå, så er vi fremdeles mange hakk foran andre europeiske land som ikke har så mye fokus på likestilling som oss her i nord. Jeg tror vi får glede oss over det i stedet for å surmule over alt som vi ikke liker.

Ønsker alle en nydelig tirsdag.