Respekt


Respekt er et sterkt ord. Det setter i gang en prosess i meg. Fra jeg var liten var det viktig og fremdeles er jeg opptatt av å ha respekt både for og av. Hvordan kan et enkelt lite ord gi en så stor reaksjon?

Da jeg var liten, var det mye vi skulle ha respekt for. Vi skulle ha respekt for våre foreldre, vi skulle ikke si noe til voksne uten at vi ble spurt, ikke snakke når vi spiste. Det var uendelig mange regler. Jeg husker da jeg begynte på Eiganes skole. Jeg hadde lang vei og på veien kunne jeg møte lærere og da var det viktig å neie. Det skulle se skikkelig ut så en måtte nesten stoppe opp slik at en fikk neid dypt nok. Mine venners mødre ble tittelert Fru Hansen og Fru Olsen. Vi lærte å bruke "De" formen i høflig tale. I begynnelsen av min yrkeskarriere, svarte jeg telefonen med å si etternavnet mitt. I brevene benyttet vi "De" form. Det var til å med vanlig å henvende seg til sine kollega og bruke etternavnet. Jeg var glad da dette forsvant, selv om det tok lang tid før alle var med på endringen.

Jeg lærte også at vi skulle ha respekt for de voksne og vise hensyn til de som ikke hadde det så godt. Satt vi på buss eller tog og så at det kom inn eldre eller syke, så var vi raske til å reise oss og overlate plassen til disse. Fremdels synes jeg at dette er en fin regel, dessverre er ikke alle like enige i det ser det ut for. En annen ting som jeg reagerer på er mobilbruken. Hvorfor må man snakke høyt i mobilen mens man sitter tett sammen med mange som ikke er med i samtalen? Jeg var i en butikk og så på klær i sist uke og der var det en som snakket mens hun så på klær. Det varte og det rakk. Jeg var ikke interessert i å høre på hennes høylydte skravling og fant meg til slutt en annen butikk. Dette synes jeg er å vise liten respekt for sine medmennesker.

Mine foreldregenerasjonen både har og hadde stor respekt for de som hadde ledende stillinger og alt som het leger, politi, stat og kommune. Lover og regler skulle følges og kom det nye, så var det slik det var. Det ble ikke stilt spørsmål, det ble bare godtatt. Jeg vil påstå at flere oppfattet respekt som frykt for å gjøre noe galt. Gikk du til legen og fikk en diagnose så var det slik. Nå går du på nettet og sjekker opp og ser om du er enig.

Hvordan har vi det i dag? Min mening er at det er få som bryr seg. Da mine barn vokste opp, var det generelt mye mindre respekt. Dette kom sikkert som et svar på den strenge holdningen samfunnet hadde levd under. Ungene fikk frie tøyler på skolen. Min yngste datter fortale ofte om at «frøken» satt med beina på pulten og drakk kaffi i timene og de fikk gjøre som de ville. De stilte ikke opp og marsjert inn til klasserommene sine. Det så ut som en saueflokk. Likedan så det ut når de gikk i 17. mai toget. Da klassekontakter og FAU hjalp til ved 17. mai, var det ingen som forsto verken hvorfor eller hvordan de skulle gå på rekker. Heldigvis ser jeg at det har skjedd forandringer og at det nå stilles opp før de blir hentet inn på skolen der barnebarna mine går.

Er det viktig å ha respekt? Det er et spørsmål som jeg synes er viktig å tenke litt over. Å ha respekt for betyr ikke nødvendigvis at du skal godta alt og ikke ha din egne meninger, men at du ikke nødvendigvis skal bestemme alt selv. Nå ser vi hvordan hele verden bryr seg når Trump har kommet til makten i USA. Han har alltid hatt stor makt og har gjort mer eller mindre som han ville uten å spørre noen. Ønsker vi at han skal få gjøre som han vil i regi av å være president?

Respekt er for meg å vise litt ydmykhet, tolerere at andre også har en mening og godta at andre slippes frem. En som ønsker å være veganer har like stor verdi som en som elsker kjøttmiddager. Religion og åndelig forståelse bør respekteres ut fra hvordan hver enkelt oppfatter det ut fra sitt ståsted. Det er ikke alltid like lett å forstå, men jeg vil påstå at du har det bedre med deg selv om du tenker deg litt om og selv bestemmer hva du vil ha respekt for.

Ønsker alle en fin mandag.

Siste innlegg