På tur i Melsheia
Ut på tur – aldri sur heter det og det er jeg enig i. Klarer du å få på deg klær og sko og gå over «dørstokkmila» så er du ute. I dag vil jeg ta dere med på tur til Melsheia. Dere har sikkert vært der mange ganger, men nå skal du få se og høre hva jeg opplevde på turen min sammen med min venninne.
2. Påskedag opprant med strålende sol. Jeg var kommet hjem fra hytta og ringte og spurte min venninne om vi skulle ta en tur. Det var hun kjempeklar for og turen gikk til Melsheia, til den øverste parkeringen. Sekken var pakket med niste og kaffe så det var bare å sette i gang. Det var en isende kald vind da vi begynte turen. Heldigvis var det ikke lenge før vi fikk varmen i oss og begynte å ta inn over oss den flotte naturen, de kraftfulle trærne som sto så rette og fine innover i skogen. Mosen lyste grønn og frisk mot oss. Med lite blader på trærne og mye regn er det nok de perfekte forhold for at mosen skal trives og det gjør den her.
Nå skal du få se den lille engelen jeg har satt i skogen, sa min venninne. Den er ikke stor så det kan være vanskelig for ukjente å få øye på den. Vi tok en liten sti ut av den brede stien vi gikk på og der var den. Den var så hvit og vakker der den hang på treet. Hun fortalte at det hadde vært en annen engel her tidligere, men at den var fjernet. Nå hadde hun kjøpt en ny og satt opp. Senere hadde noen festet en ståltråd rund og sikret den bedre. Så kjekt når andre også er med og bevarer og synes at det er kjekt med en liten engel som passer på.
Turen gikk videre forbi gamle trerøtter med mose og steiner med artige fasonger eller sprekker som satte fantasien i gang. Det var så mye å ta bilder av for en som meg som alltid må noen skritt tilbake og se litt ekstra på ting. Da vi gikk på stien, kom vi til et veivalg. Skulle vi ta den ene eller den andre veien. Slik er det jo i livet ellers også. Hele tiden er det nye veivalg. Hva vil den nye veien ta meg inn på? Tør jeg forsøke noe nytt eller vil jeg holde meg på den kjente stien. Jeg er åpen og nysgjerrig på hva livet har å by meg og tar gjerne en ny retning.
Vi fulgte en liten elv, eller kanskje det heller var en bekk som rant nedover blant steiner og røtter. Den hadde en herlig, sildrende, klukkende lyd som garantert ville fått de fleste til å slappe av fra dagens jag og mas. Tenk å ha en slik liten bekk å gå til når en har for mange tanker i hodet. Når stresset er for høyt, ja det burde alle hatt.
Vel nede i dalen satte vi oss ned ved en annen bekk som rant så fint forbi. Det var myk mose på steinene og med godt underlag satt vi tørt og godt. Kaffen og nisten kom frem og mens vi satt der og koste oss, kom et ekorn helt ned på flaten rett ved siden av oss og tittet nysgjerrig før den forsvant opp trestammen og var borte. Som alltid er jeg ivrig med kameraet og fant noen fine motiver der vi satt. Å ta bilde av steiner som ligger under vann er spennende. Når du i tillegg ser at det er understrømmer som lager striper er det magisk. Sola sto rett på og laget glitter på vannet. Det kan ikke beskrives, det må oppleves.
Veien gikk videre inn i Arboretet. På veien så vi store, lange steiner som var hogd ut av terrenget. Tankene gikk til Vikingene og de flotte minnesmerkene de har satt opp rundt om med inskripsjoner om hvem som satte de opp og hvem de var til minne om. Det er ikke godt å si hva disse steinene skulle brukes til der de lå, men de og solte seg i naturen.
Vi fikk også se de nyfødte lammene som sprang rundt moren og pattet og svingte fornøyd med halen. Det er et praktfullt syn om våren når lammene kommer ut og springer så lett rundt omkring. Det vitner om at en ny vår er på gang. Vinteren er på hell og nå kan bare sommeren komme. Busker og trær har så vidt begynt å få blader som foldet seg ut der det er lunt og godt i terrenget. Linerlen trippet så raskt rundt omkring og vippet på stjerten på sine tynne fyrstikkbein. Utrolig at de ikke knekker. Fuglekvitteret hørte vi over alt. Det var virkelig livlig å høre på. Humlen kom også besøk da vi tok en liten pust i bakken oppe i Arboretet. Her lyste det så fint i farger fra busker og trær. Mange hadde satt seg ned på de koselige rasteplassene som er satt opp rundt om.
Da vi kom tilbake til bilen, hadde solen forsvunnet bak en sky og den kalde brisen som vi startet med var tilbake. For en tur og for en opplevelse vi fikk, enda det var så kort vei hjemmefra. Vi er heldige som har så flott natur like i nærheten. Ikke minst alle de fantastiske syns- og hørsels inntrykk vi fikk på den turen. Det må bare oppleves.
Ønsker alle en flott vårdag.
